From Finse and Beyond
Den første etappen på turen er kanskje den verste, og da tenker jeg asfalt og brostein, trikkeskinner og togstasjon. Bære alt av utstyr, som er perfekt pakket til å skli på snøen, over metervis med urbane underlag, hvor god glid er noe du bare finner på hjul. Og hjul er det siste du tenker på.
Hele reisefølget skulle endelig bli samlet, for første gang, på Oslo S. Vi hadde hatt noen fysiske og digitale møter for å planlegge og klargjøre, men vi hadde aldri vært samlet som en ekte gjeng. Iført turklær pratet og lo vi mens vi ventet på toget. Vy hadde vært så trivelige å sponse oss med togbilletter til fjellet, og det var vi jammen godt fornøyd med. Dagen hadde dog startet ganske så stressende for undertegnende, Linas, da jeg fant ut at pulk ikke var inkludert i billettene vi hadde fått sponset, samt var det egentlig bare plass til fire pulker. Det tok seg dårlig ut, for vi hadde 8. Etter å ha ligget litt i fosterstilling på kjøkkenet og blitt beroliget av Rebecca, så bestemte vi oss for å bare gjøre det beste ut av det og se om det gikk. Og det gjorde det.
Når toget kom så fikk vi forklart situasjonen vår, og vi ble møtt av en herlig gjeng med ansatte som var veldig behjelpelige. Han ene jeg snakket med dro frem en sliten, gammel Nokia (en sånn en som jeg husker fra min barndom) som var tapet sammen med gaffa og godvilje. Han ringte litt rundt, og før vi visste hva som hadde hendt sto vi og lasset alle pulkene om bord på toget. Tusen takk til Vy og de fantastiske medarbeiderne deres på Bergensbanen!
Selve togturen var svært behagelig. Vi pratet og lo, drakk kaffe og tasset rundt i sokkelestene mens vi beskuet landskapets metamorfose. Leia, ekspedisjonens eneste firbente medlem, lå på gulvet og pep, stresset over mennesker, lyder og tog. Å reise til fjells med tog, for en luksus. Ikke visste vi hva som sto i vente. Værmeldingen så helt vanlig ut for vidda, det var meldt litt vind og det skulle være overskyet. «Kom vi til å få bruk for solkremen vi hadde kjøpt? Hvordan blir føret? Blir det kaldt?»
Det var det bare vidda som visste.
Etter skarve 4 timer med komfort og luksus rullet toget inn på Finse stasjon. Det var en nydelig utsikt som møtte oss. Vinden dro godt i kastene, heldigvis var vi raske i å bære pulkene av toget, slik at både vi og Vy kunne fortsette på vår ferd. Vi dro alt vi eide med inn i stasjonsbygget, og slo oss ned på gulvet for å pakke om og gjøre oss klare. Komfort var blitt byttet ut med kaos, nå var vi i gang.
Etter samtlige forsøk fra undertegnende på å finne solbriller og buff i syndefloden av utstyr, gav jeg opp og var sist ut av bygget. Vi slengte på oss skiene, knipset fast pulken, og gikk de første etappen på 400 meter til Finsehytta. En kjapp tur inn for å kjøpe solbriller og buff, før vi spente på oss skiene og satte av sted, denne gangen for godt.
Vi gikk bare 5 km den første dagen, for det meste oppover, i et rolig og behagelig tempo. Mye av tiden ble brukt på å se seg rundt, på Hallingskarvet i solnedgang, på Hardangerjøkulen, og på veien mot sør, mot Haukeliseter. Vi slo leir på en flate som het Hansbufloten. Endelig, der sto vi, på vei til Hardangervidda, på vei til fjells!
Vil du bidra til innsamlingen vår til Kreftforeningen og Ung Kreft? Vipps til #734820 eller ta en titt på innsamlingen her: https://spleis.no/turforliv