Hardangervidda på langs – dag 5

Barneskirenn

Etter gårsdagens lange etappe, så bestemte vi oss for å ta det litt roligere denne dagen. Vi skulle ikke gå like langt, være litt rausere med pausene. Målet va å komme oss cirka 10 km fra mål, slik at den siste dagen kunne bli et barneskirenn.

Dagen starter

Været hadde slått om. Bortevekk var den blå himmelen og den varme sola, de var blitt sjenerte og hadde gjemt seg bak et tykt lag med skyer. Det blåste friskt fra sør, og vi ble minnet på hvor heldig vi hadde vært med været de første dagene på turen. Vi smurte oss uansett med litt solkrem, for det er alltid noe stråling som slipper gjennom, og spesielt på slike høyder med tynn luft og mye snø så kan en fort bli brent, selv når en minst forventer det.

Jeg brukte selv mye av dagen på å tenke over hvor heldig jeg er. Gårsdagens alvor var blitt byttet ut med et lettere sinn, delvis inspirert av mer utfordrende forhold grunnet varmegrader, vind og flatt lys. Det er når jeg synes livet er for lett at jeg begynner å tenke stygt. Kanskje det er fordi jeg ikke unner meg selv det, eller så er det rett og slett et behov for å ha noen utfordringer å bryne seg på. Vinden blåste bort den mørke skyen som hang over hodet mitt.

Jeg innså hvor behagelig det hadde vært å være på tur med denne gjengen. Erfaringsmessig så gikk gradienten fra A til Å. Noen hadde aldri overnattet ute på en slik tur før, mens andre hadde erfaring fra mye mer krevende prosjekter. Uansett så fungerte vi knallbra som et lag.

Rekke og rad

Sigrun hadde også tanker om samholdet og samarbeidet på den 126 km lange turen:

«Jeg var noe spent på hvordan det ville bli å dra på tur med syv mennesker jeg hadde ulik kjennskap til, hvor noen av de var personer jeg ikke hadde møtt tidligere. Ville stemninga være god? Og ville jeg kanskje bli utålmodig dersom noen viste seg å være mye treigere enn resten av gruppa?

Det gikk over all forventning. Alle tilpasset seg og gjorde sitt ytterste for å følge tidspunktene/tidsskjemaet gruppa hadde blitt enig om. Heldigvis var det stor enighet i gruppa om tidsbruk, grunnet klare beskjeder og tydelig lederskap av enkelte (Linas og Magnus hovedsakelig). Det satte jeg pris på. Enkelt å forholde seg til.

Stemninga i gruppa var god, og gjorde samarbeidet til en lek. Alle støttet hverandre og spredte godt humør. Kanskje var det også en fordel at vi ikke kjente hverandre kjempegodt og dermed prøvde å vise oss fra en god side.

Vi hjalp hverandre med pulkene og sette opp camp hvis noen var ferdige tidligere enn andre.

Blitt glad i gjengen❤»

Aksel og co

Vi møtte på noen utfordringer den dagen også, og det var spesielt en veldig bratt bakke på sør-østlig ende av Kvennsjøen, med mye motvind fra toppen, som tappet gjengen for en del energi. Med gnagsår og lavt blodsukker så klarte alle å karre seg til topps, sliten men med smilet i behold. Det er alltid imponerende å se!

Kristine har alltid et smil på lur, og er sjeldent i dårlig humør. Hun forklarer:

«Når ting går meg i mot, eller jeg har en dårlig dag, så kliner jeg på et smil i trynet. Det å ha et smil om munn gjør noe med hele kroppen! Jeg får mer energi, blir glad og sprudlende, selv på en dårlig dag. De siste åra har vært ganske tunge for meg oppi hodet. Det har fått meg til å bli mer bevisst på hva slags person jeg ønsker å være. Jeg vil være hun som alltid har ei latterkule å komme med, en løsning på eventuelle problemer og et smil på lur 😃 Å ha et slikt mål gjør meg motivert til å være den blideste og beste versjonen av meg sjøl. Når det føles som alt går deg imot: tving på deg et smil! Det gjør det i hvert fall ikke verre 😃»

Rebecca skriver melding på GPSen

Smilende med dårlig glid og klabbete feller så kom vi oss til Hellevassbu hvor vi spiste en velfortjent lunsj, for å så vandre videre i sør-østlig retning. Vi stoppet rett ved grensen til nasjonalparken nord-vest for Årmotvatni, og startet arbeidet med å gjøre oss klare for sterk vind. Teltene ble satt opp i rett retning, bardunene strukket godt ut og majestetiske levegger ble taktisk utplassert for å hjelpe teltene i kampen mot vinden. Når alt dette var gjort var det bare de daglige gjøremålene i teltene som sto for tur. Teltlagene krøp fornøyde inn i sine små skjul, mens vinden arbeidet iherdig for å finne noe å røske med seg.

Vil du bidra til innsamlingen vår til Kreftforeningen og Ung Kreft? Vipps til #734820 eller ta en titt på innsamlingen her: https://spleis.no/turforliv

En siste sjekk av pulken før retrett inn i teltet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.