På langtur med kreft i sekken

Bilder og tekst: Rebecca Weng

Det er kun meg, Lasse og Leia. Og vi lever.

Den 17. november 2018 endret alt seg på dagen. Det var travelt på jobb og jeg fikk ikke med meg at fastlegen hadde ringt. Da jeg så det tapte anropet ble jeg oppgitt. Hvorfor skulle legen ringe dagen etter jeg hadde vært inne? Jeg hadde vært plaget med svimmelhet og slapphet i en stund, så legen ville ta blodprøver, særlig for å sjekke lageret av B12. Det tar dagevis før man får svar på blodprøvene, og er de uten anmerking er det mulig man ikke hører noe i det hele tatt. Prøvene må ha blitt ødelagt eller mistet tenkte jeg. Typisk. Jeg ringte kjapt opp igjen. Rundt meg surret kollegaene mine på operasjonsavdelingen på dyresykehuset i høy fart, alle opptatte med dagens første pasienter. Legen svarte. Jeg fikk beskjed om å dra rett til akuttavdelingen på Diakonhjemmet sykehus, prøvene så ikke bra ut. Det tydet på blodkreft.

Alt ble sort.

Jeg husker ikke hva jeg fortalte kollegaene mine, husker ikke hvordan jeg kom meg til sykehuset, eller at jeg kontaktet kjæreste og foreldre, men plutselig er jeg på sykehuset. Prøver tas, blod, urin og beinmarg. Diagnosen stilles på dagen. Kronisk myelogen leukemi. Kroppen fungerer ikke som før, og heller ikke hodet. De neste seks månedene etter dagen på sykehuset husker jeg ikke. Ikke julen, ikke nyttår, ikke at snøen smelter og ikke at våren kommer, ikke 17. mai, ikke 23 års dagen min. De første minnene jeg har er fra sommeren 2019. Men de er ikke gode. Av og på med sykemelding og hard jobb. Brudd med samboer og et forsøk på å finne en plass hjemme igjen i barndomshjemmet som jeg hadde forlatt fem år tidligere. Med hjelp av leger og psykologer er jeg nå, nesten 4 år etter, veldig frisk. Jeg går på medisiner med god effekt og fungerer greit i arbeid og til daglig.

Lasse slapper av i soveposen

Jeg har alltid hatt lyst til å dra på langtur. Bare legge igjen alt hverdagslig kjas og mas hjemme å gå fra det en stund. Den originale strabasiøse planen var å gå Oslo-Trondheim. En passende pilgrimsferd for en søkende sjel. Dette skulle ta fire uker uten hviledager, og det var akkurat så mye fri jeg fikk fra jobb. Etter hvert som månedene gikk nedskalerte jeg planen. Hovedsakelig fordi jeg skulle gå med hundene mine, så ren hytte til hytte tur ble umulig. Jeg var derfor nødt til å bære med meg både telt, proviant, kilovis med hundemat, alt annet nødvendig utstyr. En tur på rundt to uker ble med disse forutsetningene derfor mer enn nok og akkurat i grenseland av hva vi kunne bære med oss.

DNT sin Signatur, SAGA på 220km fra Lillehammer til Snøhetta på Dovre ble derfor midt i blinken. Turen hadde jeg sett på en stund, og det var jo på fjellet, ikke langs veien, jeg ville gå. Forberedelsene og opptrening til turen gikk i rykk og napp, og jeg var fullt og helt klar over at jeg ikke kunne forberede meg noe særlig mentalt. Det føltes hele veien ut som at jeg hadde masse med tid, så de fysiske forberedelse ble også nedprioritert. Men avreisedagen var der rett som det var. Og forberedt eller ei, ut på tur bar det. Mamma kjørte meg og hundene opp til Nordseter og ble med det første døgnet. Sekken føltes ufattelig tung, og det var den. 24 kg. Selv veier jeg rett under 60 kg. I tillegg hadde hundene 12 kg på ryggen mellom seg, så vi bar alle mer enn vi hadde trent med. Vi gikk rundt fem km og satte opp teltet i lyngen, lagde middag, og la oss. Dagen etter var det grøt til frokost, pakke sammen for første gang og si hade til mamma. Vi var alene, hundene og jeg. Det var spennende, rart og veien føltes uendelig lang. Med drøye 215 km foran oss.

Det er ikke hver dag det er så fint vær i fjellet

Den første fulle dagen, dag to av turen, gikk greit. Vi gikk jevnt og trutt og tilbakela rundt 20 km. Dag tre var det mye vind og vi måtte krysse et pass for å kunne slå opp teltet i lavlandet, det ble en drøy etappe på 24 km over to topper. Jeg ble sliten, men humøret var godt. Dag fire våknet jeg i greit humør, men da vi begynte å gå så sviktet det. Hodet mitt hadde vært som et korthus, og alt hadde stått oppreist til nå, men bare så vidt. Nå hadde det rast sammen. Sekken var tung, men det var ikke lenger bare fysisk jeg slet meg av gårde langs sti og skogsvei. Sekken var fylt av fire år med kreft, av et liv som ble snudd på hodet, en framtid jeg ikke selv kunne styre. Av en selvtillit som var svekket og usikkerhet som kun hører en forvirret tenåring til. Kvernetanker som drar en ned i myra og ikke gir slipp. Jeg bar på alle mine sorger og depresjoner, en traumatisk fortid og en usikker framtid, uten noen distraksjon eller utflukt.

Turen kan fort bli tung med kreft i sekken. Lasse og Leia undrer.

Slik kan det være innimellom. Jeg har lært at disse ekstreme humørsvingningene, ofte mot negative tankesett og nedstemthet oppstår fordi jeg så lenge unnlat å føle på sorgen og traumet etter sykdommen. De som var rundt meg da jeg var på mitt sykeste opplevde meg som mer oppstemt enn vanlig. En glad og fornøyd, frisk jente. Dette har jeg hørt fra de rundt meg, selv har jeg ingen minner fra denne tiden. Og den beskyttelsen det ga da, må jeg betale dyrt for nå. Flere år senere.

Dette som skulle bli en fysisk utfordring uten stress og mas ble fort et utløp for alle mine verste tanker og følelser. Jeg gråt. Jeg kjeftet og smelte på hundene, meg selv og utallige sau på beite. Jeg gikk og gikk. Jeg tenkte for meg selv: «Her er jeg ute og går i flott natur, nyter frisk luft og drikker rent vann fra bekken. Jeg driver fysisk aktivitet med godt selskap og fuglene synger rundt meg. Den egentlige oppskriften på mental suksess, kuren på angst og depresjon. Hvorfor fungerer det ikke?»

Dag fem våknet jeg til strålende sol, og strålende sol på fjellet er noe av det beste som finnes. Gårsdagens tårer har tørket bort. Innimellom hjelper det å gråte, få det ut! Både den mentale og fysiske sekken føltes litt lettere.

Lasse ser fremover mot Dovrefjell, Leia lurer på om det er mat å få.

Dagene går, jeg bærer på mitt, men på en måte som føltes mindre håpløs. Jeg føler meg sterk i kroppen. Tenk om jeg faktisk klarer å gå helt til Snøhetta? Jeg har hele veien tvilt, hatt en stemme bak i hode som gir en konstant påminnelse om hva som kan gå galt. Men nå er jeg her. Jeg drasser med meg sekken, og eier den mer og mer. Den presser meg ikke ned så mye som jeg løfter den opp og bærer den. Selvtillit. En følelse jeg ikke har følt på siden de gode dager før sykdommen. Selvverd og en følelse av at jeg får til. Ikke at jeg defineres av diagnosen jeg har.

Dagene går og finværet holder, jeg tenker stadig mindre og mindre på problemer i det vanlige liv, og venner meg til denne stadig forandrende tilværelsen. Deilig. Mye av tiden er det lite til ingen dekning, så den vanlige oppdateringen av hva alle andre supermennesker på internett får til dempes og forsvinner. Ikke heller kan jeg dele hele eventyret mitt slik jeg ville gjort om jeg kunne. Det hadde vært den enkleste kuren på ensomhet. Men jeg tvinges til å stå i det alene.

Når veien fremover tåkelegges er det greit å ha en T å stole på.

Da jeg plutselig har dekning og får ringt mamma og kjæresten for en oppdatering, sjekker jeg også været. Det skal snu, vind og regn skal knuse finværet jeg har vært bortskjemt med. Jeg sjekker også kalenderen og ser at jeg har regnet feil på datoer og ligger en hel dag foran skjema. To kilometer unna turistforeningshytta Bjørnhollia i Rondane begynte tanken på en ekte hviledag å virke mer og mer fristende. Ledig hunderom er det også. Fantastisk! Det blir en hel dag i senga på rommet. Høre på lydbok å spille sudoku i timevis, kun bevege seg ut for å lufte hundene og meg selv, samt tusle bort til hovedhuset for frokost og tre-retters middag. Her er det folk, og det er hyggelig det og, men ønsket om å fortsette eventyret alene vokser igjen. En hviledag var nok for hodet, selv om kroppen sikkert ønsket en uke. Men det blir noe annet enn de tidligere etappene. Vindkast opp til 25 sekundmeter og regn slengt i fjeset. Flere ganger blir jeg blåst over ende, men vi presser på og etter tre og en halv time ankommer vi Rondvassbu der nok et rom venter.

Lasse våkner etter en varm og salig blund i lyngen. Hva drømte han om?

De siste dagene blir til den ferien jeg sårt trengte. Vinden har blåst fra seg og det er strålende sol. Vi er tilbake i teltet og alene igjen. Selv om møtene med andre mennesker på hyttene har vært koselig er det godt å være alene, slik det skulle være. Vi går, kroppen fungerer og humøret er godt. Tankene svever, og jeg drømmer om hva jeg vil gjøre med livet mitt. De siste årene har det ikke vært rom for drømming, men et konstant fokus dag til dag. Tør man å drømme om fremtiden, når man har opplevd å skulle dø? Når man vet at livet er så skjørt, og at man henger i en tråd som når som helst kan ryke? Ja. På tur så drømmer jeg. Hjernen er fri for jobb, venner og familie, sosiale medier og hverdag. Det er kun meg, Lasse og Leia. Og vi lever.

Jeg møter mamma ved Grimsdalshytta og de siste dagene er fylt med sol og moskus. Tiden flyr og plutselig står vi der, på toppen av Snøhetta. Jeg skimter de høyeste toppene i Rondane og er overveldet over tanken på at jeg har gått og gått, lengre enn øyet kan se. Jeg er stolt, og jeg er lykkelig.

Leia, meg og Lasse, med Snøhetta i det fjerne

Historien om turen kan godt slutte med lykkerus på toppen av Snøhetta i 16 grader og strålende sol den 30. september 2021. Slik ender glansbildet, og jeg vil alltid sette pris på følelsen jeg fikk på toppen. Slik ser det ut på Instagram, og slik er historien jeg forteller til de som spør. Men alt som går opp må også komme ned. De første dagene hjemme blir jeg hentet igjen av enorme følelser av tomhet og usikkerhet.

Lykkerusens bakside er hard og intens. Slik er det, og slik er livet. Oppturer og nedturer i tur og orden. Jeg tar med meg mye videre i livet, men har blitt påminnet om at livet består av kontraster, og at man ikke kan rømme fra hverken hverdagen eller fra seg selv. I sekken har jeg fortsatt kreft, et ødelagt selvbilde, sinne og angst. Men i tillegg har jeg erfaring, mestringsfølelse, stolthet og minner for livet. 

Snøhetta, strålende sol og vindstille, etter 15 dager. En utsikt har aldri vært finere.

6 kommentarer

  1. Så herlig at du vil dele både opp og nedturer. Sterk historie men i livet er det opp og nedturer, det blir enn sterkere av, ta vare på de gode turene.

  2. Så fint at du vil dele denne historien med oss. Rørende å lese.
    Er så imponert over at du klarte denne turen med dine trofaste firbente som fulgte med deg . 💓🐕🐕❤

  3. Hei Renecca.
    Fantastisk og rørende historie. Du gjør andre friske mennesker ydmyke Rebecca. Lykke til videre i livet.

    Hilsen Jørn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.