Hardangervidda på langs – dag 3

Vidda på sitt beste

Hvitt så lenge øyet rekker

De fleste dagene på vidda startet klokken 0645 i teltet til meg, Rebecca og Leia. Da begynte vekkerklokken på mobilen å hyle fra dypet nede i soveposen, og dermed innledet den praktisk talt et basketak hvor jeg febrilsk rullet rundt som en larve inne i kokongen sin, på let etter den hylende telefonen. Når den var avskrudd, kunne dagen starte.

Klokken 0700 var jeg som regel på tur ut av posen for å smelte snø og koke vann. Det går en del væske på en slik tur, og vi brukte 1,5 timer hver morgen på å smelte og varme/koke nesten 7 liter vann til oss tre. Jeg drakk som regel en liter vann før vi begynte å gå, og forsøkte å gjøre det samme på kvelden. I tillegg ble det kokt grøt og kaffe, og fôret til Leia måtte legges bløtt, slik at også hun skulle få i seg nokk væske.

Når alt dette var overstått, var det å få stappet alt av løsøre i sine respektive poser og kompartementer, før hele flyttelasset ble dratt ut av teltet og lagt på pulken. Sist, men ikke minst, så ble teltet pakket flat og rullet opp til en lang pølse, som ble stroppet fast på toppen av pulken min. Kombinasjonen av det hele resulterte i en pulk som er nokså topptung, noe som jeg fikk slite med i nedoverbakkene senere.

Aksel, Sigrun og Hannah, alle med et smil på lur

Klokken 0900 (men som regel litt senere) var vi i gang, og det var da avslappingen kunne begynne! Det eneste vi skulle gjøre da, var å gå, kose oss og beskue utsikten. Kjenne på kroppen og livet i sakte film, og se på landskapet som endrer seg i takt med stegene fremover, mot sør. Mot Haukeliseter.

Det var en helt fantastisk dag på vidda, med blå himmel og strålende sol. Vi karret oss over veien ved Halne, og fortsatte ferden vår over det mektige og gigantiske landskapet som stadig ble flatere og flatere, helt til vi befant oss oppe på selve vidda. Her var det, som en kan tenke seg, ganske flatt. Det var noen fjelltopper i det fjerne, men de var så langt unna, at det var umulig å se hvor store de egentlig var. De kunne likeså godt være småstein, i alle fall om en sammenlignet de med den vanvittige flaten vi befant oss på.

Kristine og Magnus, med Hallingskarvet bak

Det er i slike stunder jeg nesten drukner av glede, og rusen av å være på fjellet virkelig tåker til virkeligheten min. Jeg smiler fra øre til øre, og kremter og brøler fornøyde lyder. Hvor godt er det ikke å være på tur! Jeg er takknemlig for at jeg har krefter, kropp og tid til å nyte fjellets goder, samt marka hjemme utenfor Oslo. En trenger egentlig ikke å reise så langt for å få den samme rusen, den har jeg også funnet 15 minutters gange hjemmefra. Det viktigste er å komme seg ut; tråkke på seg skoene, sette på et smil og åpne døra. Det er godt for kropp og sjel.

Aksel og Marcella nyter vårsolens varme

Aksel skrev disse reflektere ordene etter turens slutt:

«Da vi med et nødskrik kom oss på bussen etter å ha bakset i snøen i fjellet ved Haukeliseter, hadde jeg plutselig fullført min fjerde tur under Turforliv banneret. Selv om det betyr mye å kunne bidra til å skape noe positivt rundt kreftsaken, når sykdommen som står i fokus medfører så mye negativt for så mange, har jeg etter hvert innsett at jeg ikke klarer å forstå fullt og helt perspektivene til de som blir rammet av kreft, enten som pasient eller pårørende. Jeg er nemlig skånet for de verste opplevelsene med kreft, det er nære familiemedlemmer som har hatt det, men de har gjennomgått full rekonvalesens. Dette ser jeg dog på verdifull innsikt, nemlig at det ikke er alt man kan forstå, men det gjør det ikke noe mindre verdt å kjempe for. Og med kreft er det jo alltid slik at det plutselig kan ramme en, selv meg og mine. Til slutt kan jeg ikke la være å understreke hvor godt det er for (iallfall min) kropp og sjel å komme seg ut på tur, gjerne en som går over flere dager. Enkle problemstillinger med enkle løsninger, følelsen av å oppleve mestring, følelsen av å hate litt og tenke over hva man tar for gitt hva angår komfort og levestandard, og ikke minst fantastiske turopplevelser. Mental nullstilling, rett og slett.»

Vi gikk cirka 26 km den dagen, et godt stykke forbi Stigstuv. Vi slo leir på toppen av en liten flate med en fantastisk utsikt. Det var meldt kaldt på natta, -15/-16, så vi gjorde oss klare ved å ha varmeflasker i soveposen, la oss til å sove og drømme om utsikten som ventet oss dagen etterpå.

Vil du bidra til innsamlingen vår til Kreftforeningen og Ung Kreft? Vipps til #734820 eller ta en titt på innsamlingen her: https://spleis.no/turforliv

God natt fra vidda

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.