Hardangervidda på langs – dag 4

En lang vei å gå

Vi våknet til en kald og forfrossen verden, innerteltet dekket av is og rim. Det var et solgløtt å se på teltduken. En snartitt ut av teltet avslørte sola som var på tur opp, og som kastet sine varme stråler over den store, hvite vidda. Jeg kledde raskt på meg, og kom meg ut av teltet for å ta bilder. Et så fint skue har jeg nok aldri sett før. Det var vindstille, himmelen var i fyr og flammer, og vi var som små fargerike øyer i et hav av hvitt. Det var voldsomt vakkert, og litt ensomt.

Bak skjønnheten lå det også en bitter bismak. Jeg kom til å tenke på hvorfor vi sto der vi sto. Det var ikke bare fordi vi var glade i tur og fjell, men også fordi vi ønsket å kjempe mot kreft, å ta del i arbeidet for en bedre fremtid. Vi var på Hardangervidda for å samle inn penger til pårørende i kreftsaker, mennesker som ensomme og fortvilet vandrer på en kald vidde de også, dog en der sola aldri skinner. Jeg har vært der selv mange ganger.

Resten av dagen så bar jeg med meg minnene om de jeg har tapt til kreften, og tyngden av deres tap har lenge byrdet min rygg. Dog var det ikke bare vonde minner og tanker om kreft som var med oss over vidda, sykdommen selv var også til stede. Rebecca, som fikk påvist blodkreft i 2017, skriver følgende:

«Leia. Min bauta. Leia har vært med meg gjennom det tykkeste og tynneste. Å ha henne med på Hardangervidda var en selvfølge. Selv om leia sikkert egentlig helst ville vært hjemme på sofaen, har hun også godt av litt frisk luft. Hun har god pels og trekklyst, og har alltid tid vært en stødig turkamerat. Vanligvis er hennes beste egenskap at hun holder meg i godt humør, og er supert selskap. Denne gangen kunne hun hjelpe meg fysisk. Min største frykt før turen var å ikke klare å holde følge med resten. Slite meg ut og føle meg dårlig. Med en slik sprekisgjeng som vi var hadde dette nok blitt realiteten hadde det ikke vært for Leias fantastiske trekkhjelp. Leia trakk meg opp bakker, ned bakker, langs flata gjennom sol og storm. Hun bidro til å gjøre turen overkommelig og ga meg overskudd til å nyte naturopplevelsene. Verdien i å ha med et firbeint ekspedisjonsmedlem skal man ikke kimse av, og jeg gleder meg allerede til neste tur sammen med Leiamor.»

Turforliv ble til av fortvilelse, et rop om hjelp. Jeg visste ikke hvor jeg som pårørende selv skulle lete etter hjelp, så jeg endte opp med å rømme inn i min egen verden. Der fant jeg håp, og en måte å bekjempe hjelpeløsheten på. Jeg bestemte meg for å gå tur, og i naturen fant jeg min trøst. Akkurat slik som Leia er bautaen til Rebecca, så fyller naturen den rollen hos meg. Vi alle trenger en bauta i livet, jeg håper du har en du også.

Dagen ble en lang en. Vi kom oss til Sandhaug, og karret oss videre forbi Besso og helt til Litlos. Det ble en ferd på hele 32 km, og gjengen var gode og slitne da vi kom frem. Flere i turlaget hadde allerede slitt med gnagsår noen dager, og det var denne dagen at også jeg skulle få kjenne på dens vrede. Jeg er fra før av godt kjent med slike skader fra mine tidligere ekspedisjoner til fots, men det er nå slik at en alltid tror at «kanskje jeg slipper unna gnagsår denne gangen!»

Slik ble det ikke. For meg så fungerer gnagsårene, i tillegg til å være en pest og en plage, som en påminnelse om hvor bra jeg har det. Smerter fra gnagsår, å bære tung sekk, å dra pulk; de er alle midlertidige. Man kan alltids ta seg en pause, og smertene blir borte. Men slik er det ikke når en er pårørende eller kreftsyk selv. Da er det ingen pauser å ta, det er ingen fred å få. Smerten den er der uansett hva du gjør.