Barneskirenn?
Jeg ble vekket av vinden flere ganger den natten. Det var som om den forsøkte å fortelle meg noe viktig, da den vekte meg med noen voldsomme vindkast, før den røsket og rev litt i duken, og stilnet til. Jeg skjønte i så fall ikke stort utenom at godværet var borte, og den siste dagen av turen kom til å bli preget av noe annet enn sol og blå himmel.
Vi hadde bare 12 km å gå, men noe barneskirenn ble det altså ikke. Forholdene forverret seg gradvis, og etter 6 km så opphørte merkingen og løypen. Vi var overlatt til oss selv. Ikke nok med det, den siste delen av turen skulle ta oss over et pass og mellom to topper; men verken topp eller pass var mulig å se. Den fremste i rekka så faktisk nesten ikke den siste. Det ble til at vi gikk på kompasskurs, og sakte men sikkert arbeidet oss opp i høyden. Det var ikke store greier vi skulle krysse, men med en fart på omtrent 1 km i timen, så kan selv de minste utfordringene ta lang tid. Heldigvis så hadde vi GPS, den samme som jeg sendte ut oppdateringer med på SMS til min mor, som så la de ut på nettet. Det var også heldig at både Magnus og jeg hadde erfaring fra før av med å navigere i fjellet i krevende forhold.
Hadde det ikke vært for at vi følte oss komfortable med kart, kompass og GPS, så hadde dagen nok endt der sporet sluttet, og vi hadde måtte holde fortet til forholdene ble bedre. Glem aldri kart og kompass når du skal på lengre fjellturer og spesielt i ukjent terreng, og kanskje viktigst av alt: vit hvordan du bruker det og hvor dine begrensninger er.
Vi kom oss over passet, og ned bakken på den andre siden. Herfra var det mye opp og ned, og det gikk fremdeles tregt. Pauser ble glemt, og gjengen jobbet og gikk iherdig for å komme frem. Vi var jo så nærme mål! Selv om situasjonen for de fleste var uoversiktlig, og de uten kart måtte stole på oss med kart, så var gjengen ved godt mot.
En drøy halvtime før bussen kom vi til Haukeliseter, etter 8 timer og 12 km i stiv kuling. En sliten gjeng, fornøyde med innsatsen og stolte over hva vi hadde fått til. Følelsen av mestring etter å ha gjennomført en slik bragd er noe av det beste en kan føle på.
Marcella: «Jeg var såpass heldig som hadde muligheten til å låne både fjellski, skisko, pulk og telt. Men i og med at det meste av utstyret var nytt for meg, fikk kroppen kjenne på uvante former for smerte og slitasje. Jeg hadde verken brukt skiene, skoene, eller gått med pulk før vi satte i marsj fra Finse. I starten gikk det veldig greit. Det var solide ski og pulken var god, så utstyret skal ikke klages på. Men noen dager uti turen begynte akillesbetennelse å komme og gnagsårene dukket opp. Ryggen som ikke var vant til å drasse med seg pulk var også ganske sliten når vi kom i mål. Så til neste gang ville jeg nok gått et par test-turer med skiene, gått inn skoene bedre, og dessuten trent litt på å trekke pulk (enten med pulk selv, eller trekke sånne bildekk bak ryggen rundt omkring som en ekte tøffing).»
Jeg er søkkimponert over denne gjengen som jeg hadde med meg, og det var ofte at jeg følte at det var de som hadde meg med på tur. Selv om det var store forskjeller i erfaring og forberedelser, så hadde vi sørget at det viktigste utstyret var på plass, og at vi hadde alt vi trengte til å kunne takle utfordrende situasjoner. Dette gjorde til at turen gikk så bra som den gjorde, og at alle, uansett grunnlag, kunne få den velfortjente følelsen av mestring.
Og mestringsfølelse, det er viktig det. Å kunne utfordre seg selv i hverdagen og lykkes bygger grunnlag for videre utvikling og utfordringer. Hva disse utfordringene i hverdagen kan være finnes det ikke noe fasit på, det er opp til hva du har tid og energi til å stappe i hverdagen. Uansett hva det er, så er det viktig å sette realistiske mål som er mulig å gjennomføre, dog ikke uten litt innsats. En lærer å vite at en er god nok, og det er viktig kunnskap om seg selv å ha med videre i livet, samt lærer en seg selv bedre å kjenne.
Øverst fra venstre: Sigrun Larssen Volden, Aksel Njaa, Hannah Ødven Andersen, Kristine Koppervik, Rebecca Weng
Nederst fra venstre: Magnus Dypvik, Linas Johan Hanssen Hauge, Marcella Pereira Rogde og Leia
Innsamlingen ti Kreftforeningen og Ung Kreft ble en suksess tross omstendighetene verden befinner seg i, og vi har i skrivende stund nesten samlet inn 70000 til pårørende i kreftsaker. Jeg ønsker å takke det arbeidet som Kreftforeningen og Ung Kreft gjør, jeg skulle så ønske jeg visste om tilbudene deres når jeg var i bunn i 2018.
Takk for følget, og hold øye på tuforliv; det blir et nytt eventyr til sommeren!
Vil du bidra til innsamlingen vår til Kreftforeningen og Ung Kreft? Vipps til #734820 eller ta en titt på innsamlingen her: https://spleis.no/turforliv